Nech I am

Jeg har med interesse fulgt diskusjonen rundt den påståtte diskriminering på de norske ukebladene (Norsk Ukeblad, Allers & Hjemmet). Du kan lese NRK sin artikkel om saken her.

Saken handler om at disse ukebladene ikke bruker noe annet enn “hvite” (eller om du foretrekker “av nordisk utseende”) modeller på forsidene.
Mens ukebladene på sin side påstår at dette er gjort for å nå målgruppen (som tross alt må være i +90% etniske norske delen), påstår andre at dette er diskriminering da det ikke reflekterer samfunnet slikt den er i dag.
Men skal de representere samfunnet? Nei, de er tross alt bedrifter som gjør det de gjør for å tjene penger. Hvorfor skal ikke de da få lov til å prøve å nå målgruppen sin?
Jeg ville ha klagd om jeg kjøpte en om Linux blad og på forsiden var det bilder av Windows (kanskje ikke helt det samme, men måtte få inn litt nerdehumor).
Personlig har jeg aldri tenkt over saken før nå, min mor som leser disse blader har heller aldri påpekt noe (eller nevnt det i en bisetning), så jeg kan ikke si det føles som diskriminering.
Jeg reagerte faktisk mer på NRK ordbruk i saken “I de 81 bladene finnes ikke en modell eller ett illustrasjons bilde med mennesker som er helt mørke i huden”, ja la oss ikke bry oss om latinske eller asiatiske kvinner.
Noe som igjen påminner meg om Pia Tjeltas HORRIBLE rolle i “Kvinnen i mitt liv”, rollen var en parodi på den latinske kvinne og ikke …. ja skal ikke si mer da jeg blir sint bare ved å tenke på saken.

Jeg er født i Chile og dermed har ikke det man vil politisk korrekt vil kalle nordisk utseende (jeg har alltid brukt ordet nordmenn for etisk norske, men flere har påpekt for meg at de ikke tenker sånn så jeg prøver å la være). Jeg føler selv at jeg har aldri blitt mobbet, men jeg har opplevd å bli diskriminert.
En av de mest illustrerende historier er når jeg var på vei hjem etter endt FN-tjeneste i Libanon. Vi ankom gamle Fornebu flyplass (charter fly så det var kun soldater på flyet), og jeg var sånn ca midt i rekken av alle som skulle gjennom passkontrollen (vi var alle i uniform forresten). Alle fikk bare gå rett gjennom passkontrollen, inntil det ble min tur. Jeg var nødt til å vise passet mitt. Så på tross at ingen av mine medsoldater foran meg måtte vise pass, når det ble min tur var jeg nødt til å bevise at jeg var norsk (ingen heller bak meg måtte vise pass). Det kan vel kalles diskriminering? Nå er det gått såpass mange år at jeg nå forteller denne historie som en morsomt anekdote.
Eller når jeg har prøvd å leie en leilighet og får beskjed at den er opptatt, bare for å finne ut den er forsatt ledig når en kompis ringer (skjedde også min far for senest 6 måneder siden).
Jeg hater også å gå gjennom byen i helgene, da det alltid er noen fulle folk (som oftest over 40 år) som peker og skriker “HAN MÅ JO VÆRE FRA CHILE!!” eller “ER DU FRA CHILE??” og forventer at jeg skal fortelle mitt livs historie til dem.
En annen variant er den noe mer uskyldig men like fornærmende “hvor er du fra?“, og når jeg sier fra Bergen er det tydeligvis ikke nok så de følger opp med “jeg mener opprinnelig” eller “ja, men du er ikke født her?“. Som om jeg har lyst til å fortelle en vilt fremmed om livet mitt bare fordi jeg er mørkere i huden enn dem.

Tror mitt noe klumsete poeng er at det finnes diskriminering, ingen tvil. Men er dette virkelig diskriminering eller bare en bedrifts avgjørelse?

Oppdatering: Jeg skjønner at folk kan være nysgjerrig på andre kulturer og dermed spør hvor de er fra av ren interesse, det er helt ok. Men man må respektere andres privatliv og skjønne at når noen ikke har lyst til å snakke om noe. Spesielt noe så sensitiv som hvordan man/eller foreldrene kom til Norge, kan jo hende at man har vonde opplevelser så man ikke vil snakke om.
Så om noen svarer “fra Bergen” er det som oftest et hint at man ikke ønsker samtalen skal gå noe lengre enn det.