Nech I am

'I am a geek' av Julia Roy (CC)

The word geek is a slang term, noting individuals as “a peculiar or otherwise odd person, especially one who is perceived to be overly obsessed with one or more things including those of intellectuality, electronics, etc.”
Wikipedia

Jeg tror alltid jeg har vært en geek, fra mine tidlig år som klokke-ta-fra-hverandre-men-klarer-ikke-å-sette-sammen dagene til i dag der jeg klarte nesten klarte å bricke min iPhone da jeg prøvde å jailbreake den.
Det var ikke før videregående at jeg virkelig ble en skikkelig geek. Og av alle ting så var datarommet på min videregående i kjelleren (nesten uten vinduer), men det var lærerikt.
Her vil jeg gjerne påpeke dette var på tiden da internett var i sin barndom, og veldig få hadde tilgang. Faktisk var den mest vanlige måten å kommunisere på gjennom noe som vi kalte BBS. Du brukte et modem for å kommunisere med en BBS og det var kun du som kunne være på samtidig (vel med mindre den BBS hadde flere linjer). Det ble også vanlig etterhvert å laste ned ting fra BBS (vi kan kanskje tenkte dem på som de første community og P2P).
Men overalt var de “som drev med data” ganskje kyndige folk, så og si alle jeg kom over hadde rimelig stor peiling på både hardware og software. Selv om det fantes Amiga geeks og PC geeks (så vi har kommet veldig langt til i dag med PC vs MAC geeks), så var de aller fleste klar for å kikke under panseret på ting, se hvordan de fungerte og hvordan man kunne fikse på ting.
Christian (@chrleon) måtte en gang kutte en del av sin Amiga for å få plass til en ny harddisk, og da var det en helt enorm harddisk han hadde kjøpt seg (jeg mente det var en 500MB disk, men Christian sier det var en 420MB disk, til 1895,-).
Mitt poeng er vel kanskje at geeks var, i det minste når jeg vokste opp, de som ikke var bare interessert i datamaskiner (det var jo ikke så mange andre ding å snakke om på den tiden) men de var også veldig interessert i hvordan ting fungerte. De ville under panseret på ting, de ville oppdage og skape.

Men er det slikt forsatt?

Tror ingen kan betvile at når iPhone kom på markedet endret den våre forventninger av hva en telefon burde/skal gjøre. Den viste frem en brukervennlighet og eleganse som man ikke hadde sett hverken på datamaskiner eller telefoner før. Men prisen for dette var en lukket system som du ikke hadde anledning til å endre.
Med iPhone klarte Apple å spre ideen om at man måtte være tilkoblet til nettet hele tiden et steg videre, dette presset også teleoperatørene til å møte de nye kravene til båndbredde som disse telefonene krevde. Noe som kom forbrukerne tilgode. Men prisen var at du måtte spille etter Apples regler og begrensinger.

En annen ting skjedde samtidig, plutselig ble det kult å være en geek. Alle skulle ha en iPhone (og ikke lenge etter hadde alle en iPhone føltes det som) og alle skulle vise hvor geek det var. Alle husker vel kompisen som skulle vise frem den nye ifart applikasjonen på sin iPhone?
Det som overrasket meg, og som forsatt overrasker meg, er at alle disse nye geeks er veldig opptatt av hvordan ting ser ut og ikke hvordan de fungerer.
Alt skal være polert og brukervennlig, ting “skal bare virke”. Og det er helt klart en fordel, dette gjør det mulig å spre teknologien til massene (til og med min mor har en iPhone nå). Men mister vi ikke litt også?
Hva med den gleden som fantes av å skru på ting, se hvordan ting virket og eksperimentere med ting.
Kan hende det er bare nostalgien som snakker nå, og det er ikke slikt at jeg savner tiden med 14,4 modem, men tror vi har kanskje også mistet noe på veien. Gleden av å kikke under panseret.

Da jeg skulle kikke på definisjonen av en geek i Wikipedia viser det seg at den avviker litt fra det jeg tenkte på som en geek. Personlig tenkte jeg alltid på en geek en som var ikke bare var opptatt av teknologi, men også av hvordan det virket.
Derfor bruker jeg nå “metrogeek” på den nye type geek, en som er opptatt av bruken av teknologi, men ikke i hvordan det fungerer.

Er det slikt eller er det bare nostalgien min som snakker nå?

(edit: Takk til Christian for å ha lest gjennom og påpekt skrivefeilene).

http://www.flickr.com/photos/antitezo/ / CC BY-NC-SA 2.0

Helt siden Anders Brenna sin kommentar på Digi.no i 2008, har jeg vært en fan av Kiva. Jeg likte ideen med å kunne hjelpe en spesifikk person og se hva pengene ble brukt, det ga meg et personlig forhold til denne personen. Det andre jeg likte var at det var et lån, du ga ikke penger til den personen, men du ga han/hun en mulighet.
Og jeg har derfor snakket varmt om Kiva siden til alle som ville høre, deriblant faren min.

Som noen av dere vet så kommer jeg fra Chile, og selv om jeg har bodd i Norge hele mitt voksne liv, gjennomførte min militærtjeneste her og er sammen med en norsk jente. Så er det en del av meg som vil alltid være fra Chile. Noe som er naturlig nok om man tenker seg litt om.
Derfor er det hele ikke vanskelig å tenke seg at min far, som nå er ved pensjonsalderen, vil tilbringe sine gjenværende år (det høres mer dyster ut enn det som er tilfelle) hjemme sammen med familien. Men siden han forsatt er klar i toppen (nok en gang høres det verre ut enn det som jeg ville få det til), ønsker han å gjøre noe. Gjøre en innsats.

Derfor har vi bestemt oss for å prøve å få på plass en organisasjon som skal drive med mikrolån i Chile. Spesielt etter jordskjelvet vil det være nok av mennesker som vil trenger hjelp i årene som kommer.
Her vil jeg gjerne påpeke at alt dette arbeidet forsatt er i planleggingstadiet
Vi ser at det kan være vanskelig å drive slikt som Kiva gjør, dermed er det mest sannsynlig at i begynnelsen vil man donere til et fond som velger ut gode prosjekter og gir ut de nødvendige lån. Slikt at etterhvert som organisasjonen har skaffet seg erfaring vil man kunne donere direkte til prosjekter som brukeren velger ut.
I første omgang retter organisasjonen seg mot urbefolkningen i Chile (derav bilde valget), Mapuche folket, som vi tilhører.

Jeg håper på at dette vil fungere og at vi vil kunne hjelpe folk som trenger det.

Jeg har med interesse fulgt diskusjonen rundt den påståtte diskriminering på de norske ukebladene (Norsk Ukeblad, Allers & Hjemmet). Du kan lese NRK sin artikkel om saken her.

Saken handler om at disse ukebladene ikke bruker noe annet enn “hvite” (eller om du foretrekker “av nordisk utseende”) modeller på forsidene.
Mens ukebladene på sin side påstår at dette er gjort for å nå målgruppen (som tross alt må være i +90% etniske norske delen), påstår andre at dette er diskriminering da det ikke reflekterer samfunnet slikt den er i dag.
Men skal de representere samfunnet? Nei, de er tross alt bedrifter som gjør det de gjør for å tjene penger. Hvorfor skal ikke de da få lov til å prøve å nå målgruppen sin?
Jeg ville ha klagd om jeg kjøpte en om Linux blad og på forsiden var det bilder av Windows (kanskje ikke helt det samme, men måtte få inn litt nerdehumor).
Personlig har jeg aldri tenkt over saken før nå, min mor som leser disse blader har heller aldri påpekt noe (eller nevnt det i en bisetning), så jeg kan ikke si det føles som diskriminering.
Jeg reagerte faktisk mer på NRK ordbruk i saken “I de 81 bladene finnes ikke en modell eller ett illustrasjons bilde med mennesker som er helt mørke i huden”, ja la oss ikke bry oss om latinske eller asiatiske kvinner.
Noe som igjen påminner meg om Pia Tjeltas HORRIBLE rolle i “Kvinnen i mitt liv”, rollen var en parodi på den latinske kvinne og ikke …. ja skal ikke si mer da jeg blir sint bare ved å tenke på saken.

Jeg er født i Chile og dermed har ikke det man vil politisk korrekt vil kalle nordisk utseende (jeg har alltid brukt ordet nordmenn for etisk norske, men flere har påpekt for meg at de ikke tenker sånn så jeg prøver å la være). Jeg føler selv at jeg har aldri blitt mobbet, men jeg har opplevd å bli diskriminert.
En av de mest illustrerende historier er når jeg var på vei hjem etter endt FN-tjeneste i Libanon. Vi ankom gamle Fornebu flyplass (charter fly så det var kun soldater på flyet), og jeg var sånn ca midt i rekken av alle som skulle gjennom passkontrollen (vi var alle i uniform forresten). Alle fikk bare gå rett gjennom passkontrollen, inntil det ble min tur. Jeg var nødt til å vise passet mitt. Så på tross at ingen av mine medsoldater foran meg måtte vise pass, når det ble min tur var jeg nødt til å bevise at jeg var norsk (ingen heller bak meg måtte vise pass). Det kan vel kalles diskriminering? Nå er det gått såpass mange år at jeg nå forteller denne historie som en morsomt anekdote.
Eller når jeg har prøvd å leie en leilighet og får beskjed at den er opptatt, bare for å finne ut den er forsatt ledig når en kompis ringer (skjedde også min far for senest 6 måneder siden).
Jeg hater også å gå gjennom byen i helgene, da det alltid er noen fulle folk (som oftest over 40 år) som peker og skriker “HAN MÅ JO VÆRE FRA CHILE!!” eller “ER DU FRA CHILE??” og forventer at jeg skal fortelle mitt livs historie til dem.
En annen variant er den noe mer uskyldig men like fornærmende “hvor er du fra?“, og når jeg sier fra Bergen er det tydeligvis ikke nok så de følger opp med “jeg mener opprinnelig” eller “ja, men du er ikke født her?“. Som om jeg har lyst til å fortelle en vilt fremmed om livet mitt bare fordi jeg er mørkere i huden enn dem.

Tror mitt noe klumsete poeng er at det finnes diskriminering, ingen tvil. Men er dette virkelig diskriminering eller bare en bedrifts avgjørelse?

Oppdatering: Jeg skjønner at folk kan være nysgjerrig på andre kulturer og dermed spør hvor de er fra av ren interesse, det er helt ok. Men man må respektere andres privatliv og skjønne at når noen ikke har lyst til å snakke om noe. Spesielt noe så sensitiv som hvordan man/eller foreldrene kom til Norge, kan jo hende at man har vonde opplevelser så man ikke vil snakke om.
Så om noen svarer “fra Bergen” er det som oftest et hint at man ikke ønsker samtalen skal gå noe lengre enn det.